Halim er en gutt i 15 års alderen. Han har arabiske foreldre med røtter i Marokko, men er selv født i Sverige. Halim takler det svenske språket meget godt. Han velger å skrive typisk innvandrer svensk i dagboken sin med mange flerkulturelle utrykk, og utrykk han selv finner på. Grunnen til at skriver slikt er at han ikke føler seg helt hjemme i Sverige. Han vil at språket skal vise frem til bakgrunnen sin. Han kommer frem til at språket er en av de beste måtene å bevare identiteten sin på.
Halim har et veldig godt syn på seg selv. I ulike situasjoner kommer han frem til at han den beste i det meste. I tillegg til å være egoistisk er han veldig selvsikker. I enkelte tilfeller kan Halim være voldelig. Halim syns på seg selv er at han er den smarteste tankesultanen på svensk jord. Derfor er alle planene hans utspekulerte og perfekte.
Halim er en veldig egoistisk person som kun tenker på det beste innen sin religion og folkegruppe. Altså ser han kun på de positive sidene. Dessuten tolker han mesteparten av ordet jihad i koranen feil. Han tror det bare handler om å drive krig mot den vestlige verden. Senere i boken forteller faren at den store jihad handler om krigen mot det onde i sinnet. Dette gjør at han forstår seg mer på saken. På starten er han veldig naiv og fremmedfiendtlig. Dette er i hovedsak mot svennene og deres integreringsplan. Jødene er en annen folkegruppe Halim ikke viser stor sympati for. Han reagerer sterkt når faren ber han ta en jaffa appelsin som er fra Israel. Dette påpeker han ved å si ” jeg har i hvertfall litt stolthet igjen”.
