For det meste snakker jeg tamilsk og norsk i hverdagen min. Engelsk spiller også en stor rolle når det kommer til filmer, underholdning og skoledagen. Begge foreldrene mine er fra Sri Lanka, så jeg snakker veldig mye tamilsk hjemme. Grunnen til dette er blant annet at norsk kunnskapene til foreldrene mine ikke er de aller beste. Jeg har ingen problemer med å snakke tamilsk, og kan snakke flytende og kan skrive. På fritiden snakker jeg som regel norsk. Unntaket kan være hvis jeg er med noen som snakker tamilsk, men i enkelte tilfeller snakker jeg også norsk med disse.
I og med at jeg er født og oppvokst i Norge har jeg ikke problemer med språket. Jeg flyttet til Oslo når jeg var 4 - 5 år gammel. Før dette bodde jeg i Båtsfjord i Nord-Norge, men jeg husker ikke at jeg hadde problemer med å snakke Oslo dialekten. Hovedgrunnen for dette er nok at jeg var ung og ikke hadde noe særlig dialekt. Jeg har snakket tamilsk med foreldrene mine fra en veldig ung alder, så jeg har ikke problemer med å snakke språket. Enten det er med foreldrene mine eller med familien når jeg er i Sri Lanka eller andre land.
Som en del ungdommer endrer jeg språket mitt etter ulike situasjoner. Når jeg er med vennene mine er jeg ikke så redd for hvilke ord jeg bruker. Jeg er heller mer oppmerksom når jeg snakker eldre personer. Da må jeg passe på hvilke ord jeg bruker, og at jeg bruker ord og utrykk de forstår. Siden jeg har tilbringet mange år med gutta ved ulike situasjoner, bruker vi ofte enkelte typer slang når vi snakker sammen. Vi har foreldre fra ulike steder i verden, så vi snakker norsk hele tiden.
Den skriftelige delen av tamilsk måtte jeg lære ved å gå tamilsk skole. Jeg husker ikke helt når jeg begynte, men jeg holdt på til 10.klasse. Den tamilske skolen tok til på lørdager, og jeg hadde som regel store problemer med å komme presist til timen klokken 9. Grunnen til at jeg i det hele tatt orket å fortsette var at jeg tenkte det var ganske fornuftig å kunne morsmålet mitt.
