Avskjedsbrev til Hedvig

Kjære Hedvig du var en person som alltids stod meg nær. Dessverre ble forholdet mellom oss dårligere mot slutten av dine dager. Dette beklager jeg på det sterkeste.  Du kommer alltid til å være min datter.  Vi to har vært gjennom gode og harde tider sammen. Minnene våre vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Med vennlig hilsen: Hjalmar

Et øye rødt, personkarakteristikk av Halim

Halim er en gutt i 15 års alderen. Han har arabiske foreldre med røtter i Marokko, men er selv født i Sverige. Halim takler det svenske språket meget godt.  Han velger å skrive typisk innvandrer svensk i dagboken sin med mange flerkulturelle utrykk, og utrykk han selv finner på.  Grunnen til at skriver slikt er at han ikke føler seg helt hjemme i Sverige. Han vil at språket skal vise frem til bakgrunnen sin. Han kommer frem til at språket er en av de beste måtene å bevare identiteten sin på.

Halim har et veldig godt syn på seg selv. I ulike situasjoner kommer han frem til at han den beste i det meste. I tillegg til å være egoistisk er han veldig selvsikker. I enkelte tilfeller kan Halim være voldelig. Halim syns på seg selv er at han er den smarteste tankesultanen på svensk jord. Derfor er alle planene hans utspekulerte og perfekte.

Halim er en veldig egoistisk person som kun tenker på det beste innen sin religion og folkegruppe. Altså ser han kun på de positive sidene. Dessuten tolker han mesteparten av ordet jihad i koranen feil. Han tror det bare handler om å drive krig mot den vestlige verden. Senere i boken forteller faren at den store jihad handler om krigen mot det onde i sinnet. Dette gjør at han forstår seg mer på saken. På starten er han veldig naiv og fremmedfiendtlig. Dette er i hovedsak mot svennene og deres integreringsplan. Jødene er en annen folkegruppe Halim ikke viser stor sympati for. Han reagerer sterkt når faren ber han ta en jaffa appelsin som er fra Israel. Dette påpeker han ved å si ” jeg har i hvertfall litt stolthet igjen”.  

Min språkprofil

For det meste snakker jeg tamilsk og norsk i hverdagen min. Engelsk spiller også en stor rolle når det kommer til filmer, underholdning og skoledagen.  Begge foreldrene mine er fra Sri Lanka, så jeg snakker veldig mye tamilsk hjemme. Grunnen til dette er blant annet at norsk kunnskapene til foreldrene mine ikke er de aller beste. Jeg har ingen problemer med å snakke tamilsk, og kan snakke flytende og kan skrive. På fritiden snakker jeg som regel norsk. Unntaket kan være hvis jeg er med noen som snakker tamilsk, men i enkelte tilfeller snakker jeg også norsk med disse. 

I og med at jeg er født og oppvokst i Norge har jeg ikke problemer med språket. Jeg flyttet til Oslo når jeg var 4 - 5 år gammel. Før dette bodde jeg i Båtsfjord i Nord-Norge, men jeg husker ikke at jeg hadde problemer med å snakke Oslo dialekten. Hovedgrunnen for dette er nok at jeg var ung og ikke hadde noe særlig dialekt. Jeg har snakket tamilsk med foreldrene mine fra en veldig ung alder, så jeg har ikke problemer med å snakke språket. Enten det er med foreldrene mine eller med familien når jeg er i Sri Lanka eller andre land.  

Som en del ungdommer endrer jeg språket mitt etter ulike situasjoner. Når jeg er med vennene mine er jeg ikke så redd for hvilke ord jeg bruker. Jeg er heller mer oppmerksom når jeg snakker eldre personer. Da må jeg passe på hvilke ord jeg bruker, og at jeg bruker ord og utrykk de forstår. Siden jeg har tilbringet mange år med gutta ved ulike situasjoner, bruker vi ofte enkelte typer slang når vi snakker sammen. Vi har foreldre fra ulike steder i verden, så vi snakker norsk hele tiden.   

Den skriftelige delen av tamilsk måtte jeg lære ved å gå tamilsk skole. Jeg husker ikke helt når jeg begynte, men jeg holdt på til 10.klasse. Den tamilske skolen tok til på lørdager, og jeg hadde som regel store problemer med å komme presist til timen klokken 9. Grunnen til at jeg i det hele tatt orket å fortsette var at jeg tenkte det var ganske fornuftig å kunne morsmålet mitt.